MRSA: pasientenes rettigheter og plikter

Rett til informasjon

Pasienter skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og i innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.

Pasientens lege skal gi den smittede informasjon om sykdommen og sykdommens smittsomhet og smittemåter. Legen skal også gi den smittede særskilt personlig veiledning om hva den smittede kan gjøre for å forebygge smitte til andre.

Overfor pasienter med MRSA er det viktig å vektlegge god informasjon om bakteriene for å forebygge unødig smittefrykt og stigmatisering. Denne informasjonen bør gis før det tas beslutninger i forhold til videre smitteoppsporing, sanering og ytterligere smitteverntiltak.

Rett til undersøkelse, behandling og nødvendig smittevernhjelp

Personer som er smittet med MRSA har rett til medisinsk vurdering og utredning, behandling og annen smittevernhjelp. Den som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er i fare for å bli smittet med MRSA, har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp.

Nødvendig undersøkelse, behandling og kontroll av MRSA er gratis. Dette gjelder også legemidler som brukes til behandling av MRSA-infeksjon eller sanering av MRSA-bærerskap. Utgifter til utstyr og praktiske tiltak ved sanering dekkes ikke.

Plikt til å gi informasjon og la seg undersøke

Både MRSA-infeksjon og MRSA-bærerskap omfattes av smittevernlovens bestemmelser om allmennfarlige smittsomme sykdommer. Personer som har grunn til å anta at de er smittet med MRSA, skal snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse. Personer som er smittet, har plikt til å gi legen eller kommunelegen nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra, og hvem de selv kan ha overført smitten til. Personer med MRSA har også plikt til å ta imot og følge den personlige smittevernveiledningen legen gir for å hindre at bakterien overføres til andre.

I den nasjonale veilederen (Resistenshånboka) anbefales pasienter med MRSA å opplyse om bærerskap når de er i kontakt med helsetjenesten. Da kan helsepersonellet iverksette nødvendige smitteverntiltak og velge riktig antibiotika dersom man får en infeksjon. Alle MRSA-positive bør anmodes om å følge rådet, men pasienter har etter helselovgivningen ikke plikt til å gi slik informasjon.

Tvangstiltak og begrensninger i personers bevegelse

Screening for resistente mikrober og smitteverntiltak baseres som hovedregel på samtykke fra pasienten. Smittevernloven pålegger den enkelte å oppsøke helsehjelp samt regulerer adgangen til bruk av tvang ved smitte av allmennfarlig smittsom sykdom. Mistenkt eller bekreftet bærerskap av resistent mikrobe blir vanligvis ikke ansett som tilstrekkelig for å utløse vedtak om tvang. Helseinstitusjon kan kreve at en pasient lar seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie, i tråd med smittevernloven § 3-3.

Tiltak bør ikke gi begrensninger i pasientenes liv ut over det som følger av smitteverntiltak ved kontakt med helsetjenesten.

Barn i barnehage og skole

Barn som har fått påvist bærerskap med resistente mikrober kan gå i barnehage eller skole og delta i fritidsaktiviteter som vanlig. Det er ikke nødvendig å informere barnehage eller skole om bærerskap.

Folkehelseinstituttet anbefaler at barn med sår hvor det er påvist MRSA kan vende tilbake til barnehagen når såret er under kontroll. Grunnlaget for skjønnet her vil være at det ikke lenger er fare for at smitteførende sårvæske kan påføres andre barnehagebarn direkte eller indirekte gjennom kontaktpunkter. Ved få og små lesjoner vil dette kunne ivaretas gjennom god tildekking, men ved mer utbredte lesjoner vil det være nødvendig at lesjonene er tørre og i god tilheling.

Taushetsplikt

Infeksjon eller bærerskap med resistent mikrobe er en helseopplysning underlagt hovedregelen om taushetsplikt etter Helsepersonelloven § 21.  Regelverket åpner i noen tilfeller for at opplysninger kan eller skal deles for å forebygge videre smitte.

Lovgrunnlag for pasienters rettigheter og plikter

1. Pasientens rett til informasjon fremgår av pasientrettighetsloven § 3-2  . Pasientens rett til informasjon korresponderer med helsepersonellets informasjonsplikt etter helsepersonelloven § 10 .
2. Pasientens rett til personlig smitteveiledning fremgår av smittevernloven § 2-1 første ledd, bokstav b.
3. Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1 første ledd. Smittevernhjelp regnes som en del av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester. Hva som anses som nødvendig smittevernhjelp er nærmere angitt i smittevernloven § 6-1 andre og tredje ledd.
4. Plikt til å informere og oppsøke lege for nødvendig undersøkelse når man kan være smittet av allmennfarlig smittsom sykdom, og til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra, fremgår av smittevernloven § 5-1 første og andre ledd.
5. Det fremgår av smittevernloven § 5-1 tredje ledd at personer med allmennfarlig smittsom sykdom har plikt til å ta i mot personlig smittevernveiledning.
6. Som det fremgår av punkt 4 og 5 ovenfor har personer med allmennfarlig smittsom sykdom plikt til å informere, oppsøke lege, la seg undersøke og ta i mot smittevernveiledning. Det fremgår av pasient- og brukerrettighetslovens § 4-1 at helsehjelp bare kan gis dersom pasienten samtykker til dette, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Pasienter kan derfor ikke pålegges å følge de tiltak som legen anbefaler, med mindre det foreligger et gyldig tvangsvedtak etter reglene i smittevernloven kapittel 5.
7. Reglene om tvangsvedtak fremgår av smittevernloven § 5-2 til § 5-9.
8. Smitteverntiltak etter smittevernloven skal være medisinskfaglig begrunnet, nødvendige av hensyn til smittevernet og forholdsmessige, jf. § 1-5. Bevegelsesrestriksjoner og tvangstiltak kan bare vedtas når lovens vilkår er oppfylt, jf. §§ 4-1, 5-2 og 5-3. For tvungen legeundersøkelse og isolering av enkeltpersoner gjelder særskilte vilkår etter §§ 5-2 og 5-3