NHI.no
Annonse
Intervju

Marcus fikk myelomatose da han var 44 år: -Alt var svart

Marcus fra Trosa i Sverige fikk myelomatosediagnosen i 2016 etter at han havnet på sykehus på grunn av et brukket lårben. Myelomatosesykdommen hadde forårsaket et sammenbrudd av skjelettet som førte til bruddet. Dette ble etterfulgt av flere runder med behandlinger med cellegift, stamcelletransplantasjoner og antistoffbehandling.

Foto av Marcus Östlund og datteren.
–Jeg var 44 år gammel den gangen og begynte å lure på om jeg ville klare meg til jeg ble 50, forteller Marcus om da han fikk diagnosen myelomatose. Foto: Privat

Nina Örnfjäder, Redaktør, Netdoktor.se. Oversatt av Marthe Lein, journalist, NHI.no

Sist oppdatert:

3. nov. 2026

Marcus er 51 år gammel og bor i Trosa. Han fikk diagnosen myelomatose i 2016 etter å ha opplevd sterke smerter rundt det ene låret og hoften. På den tiden var Marcus veldig aktiv med løping og antok at det var en strekkskade i forbindelse med trening.

Annonse

Han oppsøkte behandling hos en naprapat og kiropraktor flere ganger og prøvde behandlinger som ikke hjalp.

– Man søker ikke behandling med en gang bare fordi man har smerter og ikke mistenker at det er kreft, man tror det er noe annet, sier Marcus.

Etter seks måneder med sterke smerter i beinet og mislykkede behandlinger, knakk lårbenet plutselig - da han skulle til å gå inn i båten sin.

– Fire centimeter av skjelettet var som «spist opp». Det gjorde fryktelig vondt. Det bare knakk, sier Marcus.

Les også: “Nora” fikk diagnosen ulmende myelomatose som 38-åring

Alt ble snudd på hodet

Marcus dro til sykehuset med ambulanse og ble innlagt i to uker. Etter operasjon i beinet og flere tester ble kreften myelomatose oppdaget. Marcus beskriver kreftnyhetene som traumatiske, og han følte at han ble overlatt til seg selv for å håndtere nyheten om diagnosen.

– Alt ble snudd på hodet. Legene som er flinke til myelomatose er kanskje ikke de mest pedagogiske. Det var bare en overlevering med nyheten om at jeg har en sykdom som heter myelomatose, og at jeg kan kontakte sykepleierne hvis jeg har noen spørsmål, sier Marcus.

Marcus forteller at han ble overlatt til seg selv alene på rommet og hadde problemer med å fordøye nyheten. Fordi han hadde brukket lårbenet, var han sengeliggende og hadde problemer med å bevege seg. På grunn av mangel på informasjon om sykdommen begynte han å søke på internett om myelomatose. Der leste han at median forventet levealder med denne typen kreft ikke er så lang.

–Jeg var 44 år gammel den gangen og begynte å lure på om jeg ville klare meg til jeg ble 50. Det var virkelig forferdelig. Alt var svart, sier han.

Marcus beskriver at det var en vanskelig samtale å ha med familien sin, som den gang besto av hans fremtidige kone, en ettåring og to tenåringsbarn.

– Jeg tenkte «hva gjør jeg nå?» Jeg hadde aldri hørt om sykdommen, og det var vanskelig å forholde seg til barna. Ingen av oss visste noe, og det var dramatisk for oss alle, sier Marcus.

Situasjonen roet seg ned da Marcus møtte en ny lege på hematologisk klinikk på Karolinska sykehus. Legen forklarte at myelomatose er en sykdom som hovedsakelig rammer eldre mennesker, og siden Marcus bare var 44 år gammel, hadde han en god sjanse til et godt liv. Marcus møtte også en rådgiver som hjalp ham med å håndtere følelsene sine og nyhetene som skulle påvirke livet i stor grad. 

Annonse

Les også: Pårørende er mer enn bare «et ekstra par ører»

Overlevelsesstatistikk for myelomatose

Når man ser på statistikk over overlevelsen til personer som er rammet av myelomatose, bør man huske på at tallene man kan se på i dag er basert på statistikk som er flere år gammel.

For å kunne samle inn statistikk om overlevelsen til myelomatosepasienter over tid, trengs det tid. De som utvikler myelomatose i dag vil derfor bli inkludert i statistikken i fremtiden, kanskje på 2030-tallet.

Det er imidlertid kjent at overlevelsen øker for hvert år som går og nærmer seg den forventede levealderen som i resten av befolkningen.

Gikk gjennom strålebehandling og stamcelletransplantasjon

Som første behandling gjennomgikk Marcus strålebehandling av beinet der beinet hadde brukket av, fordi man så at myelomet var konsentrert rundt det området. Deretter ble det utført en autolog stamcelletransplantasjon. Dette betyr at pasientens egne stamceller tas når sykdommen er i en rolig fase, og gis tilbake etter cellegiftbehandling. 

Marcus beskriver tiden under og etter behandlingen som stressende, både fysisk og mentalt. Det tok lang tid å komme seg etter stamcelletransplantasjonen, og han ble ofte syk med infeksjoner og forkjølelse på grunn av det svekkede immunforsvaret. Samtidig grodde det brukne lårbenet hans.

– Jeg følte meg svak, men jeg responderte veldig bra på behandlingen, sier Marcus. Noen måneder etter stamcelletransplantasjonen gikk verdiene ned til null, og han endte opp i remisjon, noe som betydde at han nå var i en rolig fase av sykdommen.

– Det er vanskelig å forklare, men fra å være helt svart ble jeg glad igjen. Jeg hadde euforiske følelser fra tid til annen og kunne sette pris på små ting, fortsetter han.

Ble syk igjen i 2022

Seks år senere, i 2022, begynte Marcus å få smerter i kroppen, spesielt i området rundt brystet. På dette tidspunktet gikk han til regelmessige tester for å sjekke verdiene sine. Tester viste at verdiene hadde økt, og  myelomatosesykdommen hadde igjen gått inn i en aktiv fase. Behandling med antistoffterapi ble deretter startet for å bremse sykdomsprogresjonen. Deretter ble det gjennomført en ny autolog stamcelletransplantasjon.

I forbindelse med den første stamcellebehandlingen til Marcus ble det fjernet en ekstra mengde stamceller slik at det skulle være nok til to transplantasjoner. Dette gjøres vanligvis fordi myelomatose er en kronisk kreft som vanligvis blir aktiv igjen etter en periode med remisjon. Marcus sier at det gjorde den andre behandlingen litt enklere fordi han slapp å fjerne stamceller igjen.

Annonse

– Det var veldig todelt. Jeg visste hvordan behandlingen og rekonvalesensen ville gå, fordi jeg hadde gjort det før. Jeg var litt forberedt, men verden falt likevel fra hverandre igjen. Jeg visste ikke om kroppen min ville reagere like bra denne gangen, sier han.

Det viste seg at Marcus responderte bra på behandlingen også denne gangen og endte opp i remisjon igjen. Noe han beskriver som en utrolig lettelse.

– Hver gang jeg var bekymret og kontaktet legen min, fikk jeg beskjed om at min unge alder betydde at behandlingen ville gå bra. Det var hyggelig å høre, sier Marcus.

Immunforsvaret har ikke kommet seg

Selv om Marcus fortsatt er i remisjon siden 2022, lider han ofte av infeksjoner og forkjølelse. Immunforsvaret hans har ennå ikke kommet seg siden siste behandling. Han blir nå utredet ved infeksjonsklinikken i Eskilstuna for å se om noe kan gjøres for å styrke immunforsvaret.

– Jeg får mange sykdommer. Det er veldig vanskelig. Jeg vil føle meg normal og som jeg pleide, men det er ikke mulig, sier Marcus.

Marcus jobber som lærer, noe som gjør det vanskelig å holde seg unna mennesker og infeksjoner. Han synes det er viktig å kunne føle seg normal og har prøvd å jobbe 100 prosent til tider, men det har ikke fungert. Akkurat nå jobber han 75 prosent og har én dag i uken hjemme. Han har også gått over til å undervise en mindre gruppe elever.

– Det gjør det mye enklere. Det går ganske bra, sier han.

Marcus er nå under vedlikeholdsbehandling med antistoffbehandling og beinstyrkende medisiner. Han skal gjøre dette i to år, hvorav han har ett år igjen.

– Det har blitt hverdagen min. Å gå inn én gang i måneden for behandling er ikke gøy, men man venner seg fort til det. Selv da jeg var på det sykeste, ble det hverdagen min, sier han.

Hvordan ser du på fremtiden?

– Jeg ser positivt på fremtiden. Da jeg fikk diagnosen, begynte jeg å føre dagbok, og det er mange tanker i den om hvordan det ville være å være 50. Jeg er nå 51. Samtidig føler jeg at kroppen min har fått mye juling. Jeg ser positivt på fremtiden, men samtidig føler jeg at jeg ikke vil gå gjennom dette igjen, sier Marcus.

Annonse

– Du tenker annerledes nå, og du ser ting på en annen måte.

Artikkelen ble først publisert på Netdoktor.se, les den på svensk her

Annonse
Annonse