SLE - når bør mistanken vekkes?

Denne artikkelen er basert på en nyhetsartikkel i vårt svenske søsterselskap Medibas.

SLE er en autoimmun sykdom hvor vev og celler skades av autoantistoffer og immunkomplekser, årsaken er sammensatt og delvis ukjent. Autoantistoffer kan være tilstede i mange år før sykdommen debuterer klinisk, antistoffer kan øke like før symptomer oppstår, noe som tyder på en multifaktoriell patogenese.

I Norge er insidensen av SLE omtrent 3,0 per 100 000 innbyggere per år, noe som tilsvarer ca. 120 nye tilfeller årlig. Rundt 90 prosent av pasientene er kvinner, typisk i alderen 30–50 år. Allmennsymptomer er vanlige, i likhet med symptomer fra hud og ledd, men flere organsystemer kan rammes, inkludert nyrer, hjerte, lunger og nervesystemet.

Vanlige debutsymptomer er ofte uspesifikke, som uttalt tretthet og langvarig feber. Enkelte sykdomsmanifestasjoner kan også være subkliniske – for eksempel nefritt, som kan gi seg utslag kun i form av proteinuri. Disse ulike manifestasjonene opptrer ikke nødvendigvis samtidig, noe som bidrar til at det er vanskelig å stille diagnosen.

For primærhelsetjenesten gjelder to overordnede anbefalinger:

• Mistanke om SLE bør vekkes når en pasient har symptomer eller kliniske funn som involverer minst to organsystemer, uten at det foreligger en annen sannsynlig forklaring.
• Ved klinisk mistanke om SLE anbefales en innledende utredning i primærhelsetjenesten, inkludert fullstendig blodstatus (hematologi), CRP/senkning (SR), urinstix og analyse av antinukleære antistoffer (ANA).

ANA-testing bør kun utføres ved velbegrunnet klinisk mistanke, ikke som screeningtest. Sensitiviteten er høy, men spesifisiteten er lav. Slike antistoffer kan derfor forekomme både hos friske personer og hos pasienter med andre revmatiske sykdommer.