Selektive spisevansker (ARFID)

ARFID (Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder) kjennetegnes av vedvarende restriktivt matinntak som fører til utilstrekkelig næringsinntak eller svekket psykososial fungering. I motsetning til anoreksi drives ikke tilstanden av frykt for vektøkning eller et forvrengt kroppsbilde¹. Årsakene deles inn i tre hovedmekanismer:

• manglende interesse for mat,
• sensorisk ubehag knyttet til matens egenskaper,
• og frykt for ubehagelige konsekvenser som oppkast eller kvelning.

Lidelsen har en sterk arvelig komponent og viser betydelig overlapp med autismespekterforstyrrelser og angstlidelser. Prevalens varierer mye, fra omtrent 3 prosent i en svensk studie av skolebarn til 5-23 prosent i spesialisthelsetjenesten

Symptomene oppstår ofte i tidlig barndom. Debuten kan være enten gradvis, med økende selektivitet, eller akutt, etter en ubehagelig hendelse. Over tid er det risiko for alvorlig undervekt, hemmet lengdevekst, forsinket pubertet og til dels alvorlige ernæringsmangler.

Behandlingen må individualiseres og tilpasses den underliggende årsaken (manglende interesse for mat, sensorisk ubehag eller frykt for ubehagelige konsekvenser) og krever ofte et tverrfaglig team bestående av fagfolk som leger, ernæringsfysiologer og psykologer. Unngå mas, tvang eller straff når det gjelder mat. Slike strategier fungerer sjelden, skaper ofte konflikt, og kan i stedet øke angsten og forverre spiseproblemer

Spesialiserte habiliteringstjenester eller barne- og ungdomspsykiatrien kan gi støtte for å motivere barnet til å bedre spisevanene og snu utviklingen. Et sentralt element i behandlingen er systematisk, gradvis eksponering for matvarene eller situasjonene pasienten unngår, med sikte på å redusere angst og øke aksepten.

Med spesialisert behandling kan mange pasienter oppnå en medisinsk stabil vekt og forbedret funksjon. Et fullstendig normalisert og variert spisemønster er imidlertid ikke alltid et realistisk mål.