Revitalisering av psykiatrien?

Det er to Nature News-artikler som er bakgrunnen for dette^1-2. Studiene er også omtalt i en lederartikkel i Nature News³.

Mer enn én milliard mennesker på verdensbasis lever med en psykisk helseutfordring. Samlet sett er disse lidelsene nå den hyppigste årsaken til funksjonsnedsettelse på verdensbasis. Bare depresjon og angst koster verdensøkonomien anslagsvis 1 billion (1000 milliarder) amerikanske dollar hvert år.

Artiklene påpeker at konvensjonelle farmakologiske tilnærminger for å forbedre den psykiske helsen ikke strekker til. Og artiklene tyder på at et skifte er på gang. Den ene omhandler personalisering av psykiatrisk behandling¹, mens den andre tar for seg utviklingen innen psykedelisk medisin². Selv om ingen av disse tilnærmingene vil gi en fullstendig løsning på det som omtales som krisen innen psykisk helse, bidrar begge med sårt tiltrengt nytenkning på feltet.

Etter hvert som programmer for utvikling av psykedelika nærmer seg godkjenning fra myndighetene, er det også klart at effekt og bivirkninger må dokumenteres vitenskapelig før godkjenning. Samtidig er det en utfordring at mange psykedeliske stoffer og foreslåtte persontilpassede behandlinger er kostbare. De utvikles med tanke på små grupper mennesker med en bestemt tilstand, og drar derfor ikke nytte av stordriftsfordeler. Samtidig kan persontilpassede behandlinger være utilgjengelige for personer med lav inntekt – en gruppe som er mer utsatt for psykiske helseplager enn andre.

Depresjon er et eksempel på en psykiatrisk tilstand der to personer med denne diagnosen kan ha ulike symptomer, ulik underliggende biologi og ulik respons på de samme behandlingene. Noe som reflekteres i kliniske utfall. En betydelig andel mennesker har ikke nytte av det første antidepressive legemiddelet de prøver, og rundt 30 prosent har fortsatt symptomer etter å ha forsøkt flere ulike behandlinger⁴.

Tilnærminger innen presisjonspsykiatri har som mål å forbedre diagnostikk og behandlingsresultater. Tanken er å skreddersy behandlingen ved å kartlegge symptomer i detalj – og så objektivt som mulig – samt identifisere målbare biologiske indikatorer, såkalte biomarkører. Håpet er at dette skal bidra til å koble pasienter til mer effektive behandlingsformer, og at prosessen samtidig kan gå raskere.

Dette mener forskerne kan oppnås med bruk av genetiske og blodbaserte biomarkører; målinger av hjerneaktivitet, som funksjonell MR-tomografi og elektroencefalogrammer; samt «digital fenotyping», der for eksempel smarttelefoner og andre sensorer registrerer søvn og bevegelse. Men foreløpig mangler vi klare bevis på at dette vil fungere. Og som på så mange andre områder, også her ser en for seg at kunstig intelligens vil spille en sentral rolle.

Psykedelika ser ut til å kunne utnytte hjernens evne til å omorganisere nervebaner, noe som potensielt kan bryte opp rigide mønstre og muliggjøre psykologiske endringer – selv for personer som ikke har hatt nytte av konvensjonell behandling. Resultatene kan optimaliseres gjennom personalisering. Men administreringen av psykedelika krever trenet helsepersonell og innebærer en risiko for uventede, intense og langvarige psykedeliske opplevelser.

I motsetning til psykoterapi og antidepressiva virker psykedelika raskt. Kanskje er løsningen en kombinasjon av disse tiltakene.

Kostnadsspørsmålet trekkes fram av forfatterne. Hvem skal betale for behandlingene? Og er de kostnadseffektive? En mulig løsning kan være å bruke psykedelika med mindre hallusinogene effekter. En annen kan være å organisere behandlingen som gruppesesjoner⁵.

Forfatterne peker også på at det er vel så viktig å forhindre at folk utvikler mentale lidelser. Å rette fokus mot tiltak i samfunnet som forebygger psykisk sykdom