Å leve med nyrekreft: – Jeg har et ganske normalt liv

– Når du hører ordet kreft, tror du at du dør dagen etter, sier Per Sørensen.

Men 73-åringen lever altså i beste velgående.

Les mer om nyrekreft her

Nyrecellekreft er ingen sjelden sykdom. I 2023 var det 678 menn og 280 kvinner som fikk diagnosen nyrekreft i Norge. De fleste får sykdommen i 60-80 årsalderen. Tilstanden er sjelden før 40 år. 

For Sørensen startet det med et nyresteinsanfall i 2015. Fastlegen sendte ham videre til MR. På bildene fant legene en forandring i nyren.

– Fastlegen ringte morgenen etter og sa at de dessverre ikke bare hadde funnet nyrestein. De hadde også funnet begynnelsen på en svulst i venstre nyre, forteller han. 

Han hadde ingen smerter eller andre symptomer som tydet på nyrekreft. Svulsten ble altså oppdaget fordi han ble undersøkt på grunn av noe helt annet.

Og slik er det for mange med nyrekreft: Ofte påvises sykdommen tilfeldig på ultralyd eller CT-undersøkelse tatt av andre årsaker, eller som ledd i utredning av blod i urinen eller høy senkningsreaksjon. Det er gjerne få symptomer, og de symptomene som er kan være generelle og uspesifikke. 

Flere tilbakefall

Sørensen ble fulgt opp gjennom pakkeforløp på sykehuset med jevnlige kontroller, første gang prøvde de å redde nyren, men svulsten kom tilbake. Til slutt ble den venstre nyren fjernet.

Etter operasjonen fortsatte oppfølgingen. Ved en etterkontroll ble det oppdaget at kreften hadde spredd seg til ørespyttkjertelen. Undersøkelser viste at også denne var en metastase. Den ble operert bort ved Rikshospitalet.

Senere kom det flere metastaser, blant annet i lungene. I 2020 fikk Sørensen strålebehandling ved Radiumhospitalet.

Det har vært flere tilbakefall, men sykdomsforløpet stabiliserte seg etter hvert. 

I 2021 ble Sørensen spurt om å bli med i en klinisk studie med immunterapi og en tablettbehandling.

– Det var egentlig mange tilfeldigheter som gjorde at jeg kom med i studien, forteller han.

Immunterapien fikk han intravenøst og omtrent hver 6. uke. Immunterapien ble avsluttet etter to år, men Sørensen fortsetter med tablettbehandlingen. 

Dette er et legemiddel som nå er tilgjengelig utenfor forskningsstudien.

Sørensen føler seg på ingen måte overlatt til seg selv, han skryter av all behandling han har fått. Han følges fortsatt tett opp på Ahus, med kontroller og jevnlige CT-undersøkelser.

– Det har gjort at jeg har et noenlunde greit liv. Jeg er veldig stabil hele tiden, sier han, og forteller at han er takknemlig for alle tilfeldighetene som har gjort at han lever et godt liv i dag.

Oppfølgingen i forbindelse med studien vært veldig viktig for Sørensen. 

– Oppfølgingen har vært veldig, veldig bra, sier han og forteller at han har hatt kontakt med de samme sykepleierne over tid. Det har gitt en form for trygghet å vite at han skal tilbake til kontroll og at det finnes noen å spørre dersom det dukker opp nye spørsmål.

Ville ikke bare sitte hjemme

Kreftsykdommen og behandlingen har påvirket hverdagen. Men Sørensen er opptatt av å fortsette å være i aktivitet, selv om han må ta litt mer hensyn til kroppen enn tidligere. 

Han hadde en arbeidsgiver som var svært imøtekommende, og kunne derfor fortsette å jobbe noe underveis.

– Det dummeste er å sitte i en stol hjemme, sier han.

Også fysisk aktivitet har vært viktig. Sørensen spiller golf og har deltatt på treningstilbud for kreftpasienter - på Pusterommet.

Likevel: Noen bivirkninger etter behandlingen har det vært. Blant annet har han hatt plager med ledd og med stemmen. Han er nødt til å ta i litt mer enn før når han snakker - slik at folk skal høre hva han sier. 

– Du har ikke de samme kreftene. Men så er jeg jo ikke så ung lenger heller, smiler han.

Fra frykt til et liv med sykdommen

Den psykiske siden av kreftsykdommen har også vært krevende.

Da Sørensen fikk diagnosen, var kreft et ord han forbandt med døden. Han hadde dessuten foreldre som begge døde av kreft, og dette gjorde tankene rundt denne diagnose ekstra sterke.

Etter hvert endret forholdet hans til sykdommen seg.

– Før jeg kjente at dette var noe jeg kunne leve med, var det en tøff tid, forteller han.

I dag bruker han erfaringene sine til å hjelpe andre. Han har engasjert seg som likeperson gjennom og er til stede på Ahus slik at pasienter eller pårørende som nylig har fått en kreftdiagnose, kan komme og snakke med noen som selv har vært gjennom mye av det samme.

For Sørensen vet at det er godt å snakke med noen når man får en slik diagnose.

– Jeg ville gjerne vite noe om hvordan utsiktene var. Det var mange spørsmål, sier han.

Viktig å møte andre i samme situasjon

Sykdommen har også ført noe positivt med seg: Han har fått et godt fellesskap gjennom blant annet Nyrekreftforeningen og dette har hjulpet ham gjennom sykdomsperioden.

– Vi er mange i samme båt. Det er mye kameratskap, og jeg synes det er greit å gi noe tilbake, sier han, og oppfordrer andre kreftpasienter til å holde seg i god form.

Samtidig som man også må akseptere at kroppen ikke lenger fungerer helt slik den gjorde tidligere.

– Det vanskeligste er kanskje å akseptere at du ikke fikser alle ting lenger, sier han.

Sørensen har altså levd med nyrekreft i rundt elleve år. I løpet av denne tiden har han sett hvordan behandlingsmulighetene har utviklet seg - særlig på utviklingen innen immunterapi.

Da han fikk diagnosen i 2015, var behandlingen en annen enn den er i dag. Han gjennomgikk kirurgi, og senere fikk han blant annet strålebehandling før immunterapi ble en del av behandlingen.

– Jeg ser veldig forskjell på de elleve årene fra starten. Jeg opplever at forskningen har gått raskt fremover, sier han.

Og selv om kreftdiagnosen er en del av livet hans, er den ikke lenger det samme som han trodde den var den dagen han fikk beskjeden - da han trodde livet var over.